(Sarpsborg Arbeiderblad)

– Jeg ble født pike på slutten av 60-tallet og ble døpt Anne-Grethe. Allerede som fireåring kunne jeg identifisere meg som et guttebarn, forteller Lindeløff (54) til Sarpsborg Arbeiderblad.

– Etter hvert som jeg vokste til, uttrykte jeg stadig at jeg var «han». Jeg har vært svært heldig fordi jeg hadde foreldre som aldri pushet meg i noen kjønnsretning. Jeg har bare fått lov til å være meg, forteller han videre.

Lekte med nabojenta

Anne-Grethe, som han den gang het, lekte ofte med nabojenta som var like gammel.

Mødrene deres tok gjerne en formiddagskaffe og snakket naturligvis om hva barna skulle ha på seg ved høytider og feiringer, som for eksempel 17. mai.

– Jeg ønsket jo absolutt ikke å gå i samme klær som nabojenta! flirer Lindeløff.

Han fortsetter:

– Én gang hørte jeg nabodama si: «Ho Anne er ikke så særlig jentete av seg, da». «Nei, så vil ho vel være gutt, da,» var svaret kort og konsist fra min mor. Dette var da på 80-tallet.

Sorry! Men tror ikke jeg er den dama du er ute etter

Finn-Christian Lindeløff

Kviet seg for jentegarderoben

– Det har mye å si at jeg har familie og venner som har støttet meg. Men noe man ikke helt kom unna med, var at jeg i tidlig skolealder fikk kjenne på at samfunnet generelt ville noe annet, forteller 54-åringen.

– I hvilke settinger snakker vi om da?

– Gjennom mobbing og andre skolesituasjoner man ikke kom unna med – som å måtte gå i jentegarderoben og så videre. Man måtte bare «bite seg» i det. Når skoledagen var over, var det godt å komme hjem, minnes 54-åringen.

Musikken ble ganske tidlig et fristed for Lindeløff.

Han legger heller ikke skjul på at det har hjulpet han at han heldigvis ikke bryr seg altfor mye om hva andre måtte mene og tenke.

– Jeg føler vel at jeg sjelden har latt meg stoppe av det jeg brenner for og har troen på, sier han.

Tenårene og diskotek

Årene gikk og Lindeløff kom i tenårene. Det var tiden for å gå på diskotek.

– Jeg fant kjapt ut at det ikke var noe for meg – til tross for at jeg elsket å danse.

– Jeg ville jo danse med jentene, men det passet seg ikke helt, sier han og drar på smilebåndet.

Han fortsetter:

– Jeg tenker at det beste er å ikke gjøre en stor sak ut av ting. Man trenger ikke å vise alt til hele verden. Du må ikke bevise noe for noen som helst, bare gjøre de små tingene som gjør deg selv godt, og da blir det lettere å møte resten av samfunnet. Nettopp fordi det gode gjør deg sterk.

Finner kjærligheten

– Da har vi vært gjennom barneårene og ungdomstiden. Hvor går historien din videre etter dette?

Finn-Christian Lindeløff blir litt tankefull, men sier:

– Det er akkurat dét som er litt spesielt. Jeg kan ikke fortelle min videre historie uten å fortelle om en person, som har betydd mye i mitt liv.

– Jeg giftet meg en strålende dag i 1997. Det vil si: «Anne-Grethe» møter Haavar noen år tidligere. Vi trivdes godt i hverandres selskap. Da jeg følte at dette kunne utvikle seg til noe mer enn vennskap, bestemte jeg meg for å fortelle hele sannheten om meg selv neste gang Haavar skulle komme hjem på permisjon fra militæret.

Fortalte alt

Han husker samtalen veldig godt:

– «Sorry! Men tror ikke jeg er den dama du er ute etter», lød starten. Etter at jeg hadde fortalt alt jeg hadde på hjertet, ble det noe stille. Haavar lyttet med stor interesse og forståelse. Så sier han: «Sånn har jeg det også». Vi pratet resten av den natta og mange netter til.

– Til tross for at vi tilpasset oss samfunnet og levde sammen i nesten 30 år, har vi hatt det svært godt – både som ektepar og foreldre, forteller Finn-Christian Lindeløff og smiler.

Sannsynligheten for at to personer som identifiserer seg som det motsatte kjønn av hva de biologisk er født som, synes han er ganske utrolig og en fullklaffer.

– Vi burde jo tippet litt mer Lotto! humrer han.

Fikk en sønn

– Vi fikk en sønn i 1996 og vi har levd sammen nesten inn til nå. I dag bor vi i hver vår bolig, lever hver våre liv, men trives fortsatt godt i sammen og er gode venner, forteller Lindeløff.

Anne-Grethe og Haavar ble dermed Finn-Christian og Stine.

De har fortsatt samme etternavn; Lindeløff.

– Litt mange guttehormoner

Da «Anne-Grethe» ønsket å bringe temaet om seg selv opp for sønnen, benyttet «hun» tiden hvor det skulle undervises om kropp på skolen.

Forklaringen hun ga sønnen var enkel:

– Jeg sa: «Jenter og gutter har forskjellige hormoner i kroppen, men noen ganger kan det skje at sånn som meg har fått litt mange guttehormoner. Da blir jeg litt mer mann.»

– Da smiler sønnen min og sier: «Det gjør ingenting for meg – du er mammaen min likevel.» Han fikk en god klem som bekreftet dette.

– Sønnen vår har vært fantastisk, og det samme har hans venner. Det har aldri vært noe negativt – ikke som vi vet om i alle fall. Jeg husker han en gang sa i barneskolealder: «Det er ikke noe problem dette her, mamma. De det er problemer for er jo de som har problemer med det».

Født i feil kropp

– Har du gått gjennom noen behandling?

– Jeg har ikke gjort noen behandling. Jeg har fått diagnosen som «født i feil kropp», og da er du innvilget hormonbehandling og det som måtte trengs.

– Jeg skulle gjerne villet starte med hormonbehandling, men det kan by på store utfordringer siden jeg underviser i sang ved Norsk Musikksenter på Greåker, og man vet ikke hvordan stemmen blir påvirket.

– Helheten har jo mye å si. Andre utfordringer er for eksempel når man står i dress og slips og blir betegnet som «dama». Da blir frustrasjonen høy og man kan bli helt uvel. Til tross for dette, er det greit å ikke forhaste seg, da, sier han med glimt i øyet.

Sangstemme

Sangstemmen er noe Lindeløff ikke har følt har passet helt inn – selv om han har holdt på med sang og musikk hele livet.

– Kvinnestemme – jeg synger lys sopran – i en manns hode, hmmm ... sier han og fortsetter:

– Min videre satsing burde jo vært egen sangkarriere på heltid, men jeg er verdens heldige som kan jobbe med å undervise andre mennesker i sang. Jeg er godt fornøyd, fastslår han og smiler.

– Før måtte man kastreres

I 2016 kunne Anne-Grethe endelig bytte kjønn juridisk – og med det også navn.

– Navnet Anne-Grethe – det var jo ikke meg! 1. juli 2016 ble det heldigvis gjort en lovendring. Før denne datoen, måtte man kastreres for å endre navn. Ja, det er helt sant! Mange har vært igjennom dette, og fått ødelagt livene sine. Jeg tenkte: «Om jeg nå hadde en «feil» kropp, var den i alle fall helt frisk.

– Da lovendringen var et faktum, var jeg én av de første som søkte om å endre navn og nummer. Jeg ble mann!

– Hvordan føltes det å endelig få skifte navn?

– Jo, etter en papirmølle og noen måneder, fikk jeg bekreftelsen på mail. Jeg satt i loftsetasjen på hjemmekontor denne dagen. Jeg tok trappa ned i tre steg og utbrøt til samboer: «Nå kan de ikke kalle meg «snuppa og mor» mer!» Selv om jeg vet at det var en koselig tilkalling, flirer Lindeløff.

De jublet og ropte i kor: «FINN-CHRISTIAN!»

Finn-Christian Lindeløff

Frustrerende å bli kalt «dama»

– Kalte du deg «hun» eller «han» da du het Anne-Grethe?

– Før jeg skiftet navn, måtte jeg jo både si Anne-Grethe og «hun». Selv om det var på innoverpust. Min samboers to barn syntes initialene AG var ok. Det finnes alltid en løsning, vettu, smiler han.

– Jeg bærer ikke noe nag til dem som glemmer seg bort nå og kaller meg med pikenavnet heller. Det er verre med dem som aldri har sett meg før og snakker om «dama». Da kjenner jeg at jeg blir frustrert.

Noen var bekymret

– Er dette noe du har vært åpen om gjennom årene?

– Nei, altså, jeg har alltid uttrykt at jeg har villet være gutt, men aldri gjort så mye ut av det og jeg har aldri snakket om Stine, men dét var i respekt for henne. Sønnen vår var myndig og vel så det da Stine kom ut. Noen ble bekymret for at jeg ble mer og mer mann, og noen mente jeg var veldig heldig som hadde en «mann» som tolererte meg slik som jeg var. Da tenkte jeg det var på tide. Stine og jeg jobbet oss igjennom prosessen det var for henne å komme fram. Nå kunne hun ikke gå i skyggen av meg lenger.

– Bekymringen hos nærmeste familie og venner la seg da vi endelig kunne fortelle resten av sannheten. Da falt resten av brikkene på plass, bekrefter Lindeløff fornøyd.

Han fortsetter:

– Men du kan jo lure på hvordan to så ... Ja, vi møttes tilfeldig på et utested i nærheten ... Eller kanskje det ikke var så tilfeldig? Jeg var på vei hjem fra Oslo, og ville bare stikke innom for å hilse på noen venner. Da startet vår reise.

Man må tenke på seg selv

– Har du fått noen reaksjoner på kjønnsskiftet fra omgivelsene?

– Jeg var spent på reaksjonen, men jeg må si at da jeg valgte å gjennomføre det, så gjorde jeg det med den største stolthet og lettelse. Hvis folk hadde hatt innvendinger på det, så kunne det ikke brydd meg mindre egentlig. Det hadde vært deres problem og ikke mitt. Klart det er leit hvis folk trekker seg unna, men jeg må jo sørge for meg selv først.

– Du er dirigent for Kom og syng-koret. Hvordan har de tatt navnebyttet og «forandringen»?

– Det gikk veldig fint. Jeg og Kom og syng-koret har alltid vært som hånd i hanske. Jeg stilte meg opp foran koret en dag og sa: «Nå skal jeg fortelle dere noe lurt. Da dere ble kjent med meg, het jeg Anne-Grethe. Så er det noen ganger sånn at noen kan føle seg som en gutt selv om man født som jente. Man har jentekropp og er gutt inni seg» – og det hadde noen hørt om. Noen hadde det i familien. Da fortalte jeg at «Nå skal jeg bytte navn, så framover skal vi prøve å kalle meg Finn-Christian». De jublet og ropte i kor: «FINN-CHRISTIAN!» Det har ikke vært noe problem siden.

Vi må ikke tenke at det er en annen tid, at de klarer seg, at ungdommen i dag er så sterke og at de er så opplyst i denne nettverden. Følelsene våre er ikke så annerledes nå enn de alltid har vært.

Finn-Christian Lindeløff

– Hvorfor ikke tidligere?

– Hvis du ser tilbake på årene som har vært, hvilke råd ville du gitt deg selv?

– Jeg har fått spørsmål som «hvorfor har du ikke gjort dette her før?» Men da prøver jeg å forklare dem om tid. Tid er en viktig «nøkkel» i de fleste sammenhenger, og i hvert fall denne. Jeg er ikke sikker på at det har vært riktig å gjøre dette noe tidligere. Det er viktig at ting tar den tiden det skal ta, for hodet skal følge med det også. Det er en reise og en prosess. Hvis jeg hadde framskyndet noe, er det ikke sikkert det hadde gått så godt som det har gjort.

Lindeløff råder de som lurer på noe rundt kjønnsidentitet om å spørre vedkommende.

– Lurer du på noe, må du ikke vær redd for å spørre. Det er bedre at du spør enn at du skal gå og spekulere. Jeg vil også oppfordre «oss» til å være åpne, fordi det gjør ting så mye lettere og fordi det da blir mer utbredt kunnskap om temaet. Jeg svarer gjerne, og man ser fort på mennesker om de er åpne, sier han.

– Snakk med barna

Finn-Christian Lindeløff mener også det er viktig å huske på det psykiske aspektet rundt kjønnsidentitet.

– Prat med barna og de unge. Vær tettere på dem, sier han.

– Vi må ikke tenke at det er en annen tid, at de klarer seg, at ungdommen i dag er så sterke og at de er så opplyst i denne nettverden. Følelsene våre er ikke så annerledes enn de alltid har vært. Vi må bringe med oss videre det våre foreldre gjorde. De tok oss i fanget, de pratet med oss, de så oss ... De så viktigheten av å ha tid, sier Lindeløff.

– Jeg føler meg veldig heldig, for jeg har hatt veldig mange flotte mennesker rundt meg. Både før og nå. Jeg har alltid følt meg elsket.

– Jeg må understreke at jeg har jo vært meg selv og ikke gjort så mye ut av det å være «annerledes». Jeg har gjort de små tingene som har gjort meg godt, og ikke for hele verden. Det å stå sammen og være åpne – uten å gjøre seg selv sårbar. At vi kan markere friheten og respekten vi har fått med en Pride-feiring, setter jeg veldig stor pris på. Kim Friele er vårt gode forbilde på det.

– Vanskelig nok som det er

– Jeg synes det er flott når folk viser den respekten de gjør. Det er vanskelig nok med dét det er, om ikke man skal ha problemer med å føle seg respektert også. Man trenger ikke forstå alt – og det er forståelig at det ikke er lett å forstå. Men gi i hvert fall det mennesket den respekt hun/han fortjener – et menneske du til og med kanskje tidligere har hatt i livet ditt. Et menneske, ja kanskje til og med en venn, som vil fortelle deg om seg selv uten å «skade» noen. Men skaden kan oppstå om du velger å snu dem ryggen. Frykten er jo nettopp å miste tilhørigheten, sier 54-åringen.

Lindeløff underviser i sang og musikk og driver Norsk Musikksenter som ligger langs 109-veien på Greåker.

Han er også dirigent i tre kor: Kom og syng-koret, Fredrikstad mannskor og Sarpsborg damekor.

Julekonserten

Det er spesielt én hendelse han husker godt:

– Vi skulle ha en liten intimkonsert i Fredrikstad julen 2021, og guttene diskuterte litt seg imellom hva de skulle ha på seg til konserten. De landet på svart dress, hvit skjorte og svart tversoversløyfe. Jeg sto litt i egne tanker om jeg selv hadde svart «propell», og så registrerer jeg at en av gutta forsvinner ut av rommet og kommer tilbake med en liten eske i hånden.

– Han la esken forsiktig ned på toppen av pianoet jeg sto ved. Han steller seg opp på plassen sin i rekken blant tenorene. Jeg åpner den med forundring langt over brillekanten. Der lå en flott, svart tversoversløyfe. «Den er din,» smiler han og jeg takker stolt over respekten og tilhørigheten jeg fikk som en av gutta.

Trenger ikke være spektakulær

– Hvordan reagerte folk, da du sto fram?

– Da folk begynte å høre om at jeg er «han», sa folk: «Endelig! Dette har vi sett lenge.» Noen fikk jeg faktisk enda mer kontakt med enn jeg hadde før.

– Ønsker man å bli sett og forstått, tror jeg det ikke er greia å «ta hele rommet». For å bli sett og hørt hjelper det stort sett å være seg selv. Man trenger ikke å gjøre de mest spektakulære tingene. Jeg har vært i kontakt med personer som meg selv, som har lidd svært mye. Men heldigvis har det endt godt både for personene selv og familien. Det er jeg både glad over og stolt av å kunne være med på å bidra til.

– Er det folk som har blitt inspirert av deg?

– Ja, det er viktig å lytte til det de forteller. Det gjelder å både råde og fraråde. Det er viktig å gi riktig og tilstrekkelig info til den situasjonen den enkelte er i.

– Hvordan da?

– Jeg tror det er for lett i dag å finne diagnoser, og finnes den ikke, så lages det en ny – istedenfor å hjelpe til med å få tankesettet og følelsene på plass der det føles riktig å være.

Gleder seg til Pride

Lindeløff skal til byen og være med på Sarpsborg Pride når det arrangeres for aller første gang i industribyen Sarpsborg 18. juni.

Men han har ikke bestemt seg for om han skal se på paraden, eller gå i den selv.

– Pride er en god feiring når man kan holde seg til poenget om hvorfor vi feirer, uten at det blir spektakulært og grenseløst. Kim Friele er et godt forbilde for det. Hun holdt seg til saken.

– For å stille motpartens spørsmål: Er det ikke lov å feire ordentlig, da?

– Da kan man spørre om hva som er en skikkelig feiring, da? Vi ber jo om en respekt. Vi kan se rundt på de forskjellige feiringene i de forskjellige byene. Mye av det er helt «bort i natta», spørr’u meg, når man skal framstille budskapet og feiringen vår over friheten vi har fått, og ikke minst respekten som vi ber om. «God dag mann økseskaft,» tenker jeg. Det vises til og med på fjernsynet at de springer nakne i paraden gjennom gatene. Det er en svært spektakulær klesstil – og for ikke å snakke om oppførselen. Man får ikke respekt av dette, mener Lindeløff.

– Hva kan Sarpsborg-samfunnet gjøre for at det skal bli en fin dag, mener du?

– Det å stå sammen og invitere folk ut i gatene og være med på og føle fellesskapet – men at vi da kan oppføre oss som folk. Jeg synes Pride er en positiv markering hvis det benyttes på riktig måte. La oss få fram budskapet om at vi faktisk har fått friheten og har kommet et stykke på vei.