Onsdag etter påske inviterte FAU Bergenhus til foreldremøte om barns digitale hverdag. Jeg holdt et innlegg med utgangspunkt i dokumentaren ”Det digitale dopet” som ble vist på NRK i februar. Dette er første del av en dobbel-artikkel basert på innlegget.

Skremmende

Jeg vil absolutt anbefale dokumentaren, den er lærerik og interessant. Men den er også ganske skremmende, og det har blitt stilt spørsmål om redde foreldre er de beste til å hjelpe barna til å regulere skjermbruken på en fornuftig måte. I dokumentaren blir skjermene sammenliknet med narkotika. Grunnen til sammenlikningen er at internettavhengig ungdom viser noen av de samme tegnene som rusavhengig ungdom gjør, nemlig tilbaketrekning, impulsivitet, økt aggresjon osv. Man ser også at dopamin frigjøres i hjernen ved skjermbruk, noe som også skjer ved flere avhengighetsskapende rusmidler. Men det kan være greit å vite litt mer om dopamin før man konkluderer.

Belønning

Dopamin er et naturlig hormon og en nevrotransmitter (sørger for signaloverføring mellom nerveceller). Dopamin har mange viktige roller både i kroppen og hjernen, og det finnes flere ulike dopaminbaner i hjernen. Den dopaminbanen vi snakker om her er den som har med belønningsmotivert atferd å gjøre. Det er slik at forventning om de fleste typer belønninger øker nivået av dopamin i hjernen. Hvis vi for eksempel har sex, spiser god mat, vinner en kamp, får en bra karakter, leser siste nytt, eller får oppmerksomhet fra noen vi er interessert i, kan vi få et dopaminkick i hjernen. Dopaminkicket gir oss en beskjed om å fortsette med det vi gjør, og vi får en kortvarig lykkefølelse og opplevelse av noe fristende, interessant, underholdende.

Overflatisk

Forskning har vist at uregelmessig belønning, det vil si å få (mye) belønning noen ganger, og andre ganger ikke, er det som får oss til å gjøre mest av atferden. Det er som om det pirrer jaktinstinktet vårt: vi søker spenningen som ligger i muligheten for belønning. Utviklere av spill og apper utnyttet bevisst denne ”svakheten” i menneskets hjerne, og de gir oss mulighet til å vinne likes, hjerter og flammer for å holde på oppmerksomheten vår så medieplattformene tjener mer penger gjennom reklame. Resultatet er at vi styres litt mindre av fornuft, og litt mer av lengsel og begjær, og det er ofte stor forskjell på hva vi egentlig ønsker å bruke tiden vår på og hva vi faktisk gjør. Noen utviklere har gått ut og sagt at de angrer, og at fenomenet er ødeleggende for samfunnet vårt: vi drives av et behov for overflatisk oppmerksomhet, i stedet for å gjøre ting som faktisk betyr noe.

Positiv foreldreinvolvering

Få blir avhengige, i den betydning at de får mentale helseproblemer. Man regner med at 1-5 % av befolkningen er disponert for avhengighet, enten det er i form av dataspill, alkohol, internett eller liknende. Det viser seg at det er en redusert risiko for internettavhengighet hvis foreldre er emosjonelt involvert i ungdommenes liv, det vil si at de viser interesse for det ungdommene er opptatt av. Ungdom med et irritabelt temperament er mer utsatt for avhengighet, men også for denne gruppen viser det seg at positiv foreldreinvolvering gjør at de har en lavere dragning mot nettet, og mindre risiko for avhengighet enn ungdom som har et enklere temperament, men foreldre som ikke er emosjonelt involvert. Det ser ut til å være bra for barnas helse at vi engasjerer oss i deres opp-og nedturer på nettet, på sammen måte som vi bør gjøre det på håndballen eller i korpset.

Det er altså helt nødvendig å hjelpe barn og unge med å regulere skjermbruken, men vi lykkes nok bedre med nærhet, dialog og interesse, fremfor skremsel og fordømmelse.

I neste del vil jeg skrive mer om farer og fordeler med nettbruk, og gi flere tips om hvordan skjermtiden kan begrenses.

Kilder og anbefalinger:

https://tv.nrk.no/program/KOID26009018

https://www.psykologforeningen.no/publikum/blogger/rune-flaaten-bjoerks-blogg/hvordan-hjelper-du-barnet-aa-regulere-skjermbruken