Én sjanse, aldri to for bønder som mishandler dyr

En av de mest groteske scenene fra NRK Brennpunkt. En skadet purke ligger nærmest livløs. Når bonden avliver den, innrømmer han at det skjer på ureglementert måte.

En av de mest groteske scenene fra NRK Brennpunkt. En skadet purke ligger nærmest livløs. Når bonden avliver den, innrømmer han at det skjer på ureglementert måte. Foto:

Av

Tove Midtvaage Negaard: – Det bør ikke være vanskelig å enes om konsekvensene. Har man mishandlet dyr, taper man retten til dyrehold. Én sjanse, aldri to.

DEL

Kronikk (Fredriksstad Blad)

Det tar tid å komme seg – hvis det er noe mål – etter Brennpunkts avsløringer om svinebønders dyremishandlinger. Det er unødvendig å repetere bildene vi fikk se. De har brent seg inn i hukommelsen for alltid.

Å bruke en feilslått landbrukspolitikk som argument for mishandlingen, at man ikke tjener noe på husdyrholdet og derfor ikke har råd til å tilkalle veterinær, slik forskriftene tilsier, er ikke bare kvalmt, det er direkte ondskap satt i system. Dette krever en tydelig reaksjon.

Mange har uttalt seg. Leder av Norges Bondelag, Lars Petter Bartnes, sa i Dagsrevyen etter Brennpunkt-dokumentaren, følgende: «Dette er stygge brudd på regelverket, som ikke skal foregå. Det er dårlige holdninger og ikke minst dårlige handlinger. Enhver bonde har ansvar for stell av sine dyr. Dette er ikke godt nok. Det er dramatisk, feil spor for svinenæringa. Dette skal vi ta på fullt alvor og ettergå. Det er null toleranse på å ikke etterleve regelverket!»

Så hva ligger bak ordene? Hvilke konsekvenser ser Bartnes for seg? Andre yrkesgrupper har ekskludering av medlemskap som reaksjon på at etiske retningslinjer ikke følges.

Norges Bondelag har mange medlemmer. De fleste har sin sti ren når det gjelder stell av dyr. Det vil være en belastning for en organisasjon å ha dyremishandlere i sine rekker. Det vil bringe vanære over bondeyrket. Og befolkningen vil få et negativt bilde av yrkesgruppen som helhet.

Forbrukerne er ikke en sløv masse. De vil etter hvert reagere. De vil kreve opplysninger om de respektive gårdene, hvilke som driver godt og sunt dyrehold, og de vil kreve at butikk-kjedene har opplysninger på kjøttpakkene, slik at alle vet hva de kjøper.

Det bør ikke være vanskelig å enes om konsekvensene. Har man mishandlet dyr, taper man retten til dyrehold. Én sjanse, aldri to. Eller «null toleranse», som Bartnes kaller det.

Mattilsynet er et kapittel for seg. Det har nå i en årrekke hatt ansvaret for dyr. Med sine jevnlige inspeksjoner, har de gitt advarsler i øst og vest, som den sterkeste av alle reaksjoner. Én gang fant de avmagrede kuer, liggende på fjøsgulvet, i sin egen avføring, ventende på døden. Den aktuelle bonden, fikk gjentatte advarsler! Han fikk, med Mattilsynets velsignelse, lov til å fortsette med dyrehold.

Mattilsynet sier videre (Karen Johanne Baalsrud, direktør, avdeling planter og dyr) at det som vises på dokumentaren ligner på det som de selv finner på tilsyn! «Vi er dessverre ikke overrasket over det vi ser.» Ja vel. Men Mattilsynet, med sin handlingslammelse, får altså fortsatt lov til å være øverste myndighet på dette området.

Med pelsdyrsaken friskt i minne, og nå altså svinetragediene, blir bøndenes avisomtale som en eneste stor negativ føljetong. Det må være lite flatterende for dem som driver etter forskriftene og aldri har hatt en ripe i lakken.

Landbruksminister Olaug Bollestad har nå innkalt sine tropper. Hun varsler «oppvask». Hun vil vite hvorfor lover og retningslinjer ikke følges opp. «Vi forventer det politisk, kunder forventer det og bønder forventer det av sine kollegaer. Dette er et tillitsbrudd av dimensjoner, og de som ikke følger dette eller mener at dette ikke er viktig, har ingenting i næringen å gjøre!». Dette er klar tale, og ikke til å misforstå. Klare signaler til befolkningen må ha en avskrekkende effekt. Det bør signalisere at en grense er nådd! Mishandler du dyr, må du ut av næringen! Kroken på døra. Enklere kan det ikke sies!

Hvem ser så Bollestad for seg skal ha det overordnede tilsyn? Mattilsynet eller et nyoppnevnt dyrepoliti? Og får de ressursene som skal til for å føre stadig uanmeldt besøk? Vil overvåkingsapparater være mulig?

«Produksjon av kjøtt» og «produksjonsenheter». Er det nå tid for å endre språkbruk? Kan vi isteden kalle en spade en spade? Det blir lettere å distansere seg hvis vi bruker slike ord istedenfor å nevne hvilket dyr vi snakker om. Man ser ikke øynene som søker deg, føler ikke hjertet som dunker innunder huden.

Forbrukerne er ikke en sløv masse. De vil etter hvert reagere. De vil kreve opplysninger om de respektive gårdene, hvilke som driver godt og sunt dyrehold, og de vil kreve at butikk-kjedene har opplysninger på kjøttpakkene, slik at alle vet hva de kjøper.

Artikkeltags