Slik er det skrevet i takkekortet til Kristine Andreassen fra Line Fredheim og John Martin Bergum. På forsiden av kortet er det en gris. Det er i korthet denne historien handler om: griser og takknemlighet.

Låve i brann

Vi sitter på kjøkkenet til Kristine Andreassen (34) på Kløfsrud i Østbygda. Kristine forteller om morgenen da det var meningen å kjøre barna til idrettsklinikken i Fredrikstad. De kom aldri lenger enn til gården til Line Fredheim og John Martin Bergum. For på Eng sto låven i brann.

Men det var det ingen som visste før Kristine kom kjørende. I baksetet satt tre barn. De var litt sent ute, hun var stresset, men unnlot ikke å legge merke til noe som lignet en støvsky mot himmelen. Hun trodde det var sveising på gang. Likevel stopper hun. Synes det er rart.

- Men mamma, kjenner du ikke at det lukter røyk? sier eldstemann i baksetet, Anders på 8 ½ år. De har egentlig ikke tid. Men de kjører opp til gården for å sjekke. Runder hjørnet på fjøset. Der ser hun flammene i låven.

Løper fra barna

I full fart rygger Kristine bilen. Hun vet at John Martin og Line er på jobb. Hun ringer. Først den ene. Så den andre. Så sin egen samboer. Ingen svarer. Hun ringer 110 og melder fra.

Deretter tar Kristine den avgjørelsen som blir avgjørende for at 149 griser ikke brenner inne. Hun rygger bilen ytterligere, parkerer den, og gir klar beskjed til Anders:

- Nå må du passe på søstrene dine. Jeg må redde dyra!

Kristine forlater barna i bilen og løper.

- Det ga ingen god følelse å forlate ungene mine. Men jeg måtte, forklarer hun.

Uante krefter

I dag vet hun ikke hvor hun fikk kreftene av. Flammene raser i låven, en bygning vegg i vegg med grisehuset. Det smeller. På Kløfsrud driver de med svin selv. Kristine tenker ikke på sin egen sikkerhet – hun tenker kun på grisene der inne - og løper inn i fjøset.

- Jeg får uante krefter. Jeg hopper over en innredning. Lukker et vindu før jeg tar meg til en dør mot låven der jeg ser flammene, forteller Kristine. Hun får lukket døra og revet ned en port. Hun ler litt av seg selv når hun forteller om spranget over innredningen. Forstår ikke hvordan hun klarte å komme over, heller ikke hvordan hun fikk revet porten. Men hun gjør det.

- Så begynner jeg å jage gris.

Det er ingen enkel oppgave å få slakteferdig svin ut i friluft. De er store, de vil være inne. Men hun kjemper. Plutselig står en annen nabo der. Og to gutter. Kristine er ufattelig glad for å få hjelp. Flere kommer til. Brannmannskap kommer. Det er som hele bygda er der og sørger for at dyrene unnslipper flammer og røyk, og de forhindrer at låvebygningen brenner ned. Noen flytter traktorer og annen redskap unna brannen.

- Det hadde jo ikke jeg tenkt på, smiler Kristine.

Redd for mamma

De tre barna sitter i bilen mens redningsaksjonen pågår.

- Jeg var ganske redd. Jeg tenkte på om mamma fikk mye røyk i seg, forklarer Anders, som passet på Andrine (5) og Anna (2).

- Det var betryggende å vite hvor jeg hadde barna. Men det var godt å se dem igjen, forteller Kristine og roser Anders hvor flink han og søstrene var. Det ble lang tid å vente i bilen.

Låvebygningen er totalskadet. Men det er kun materielle skadene. Døra til låven ble lukket akkurat i tide. Hadde brannen fått herje fritt i to minutter til, hadde grisene brent inne.

- Det er dyra man tenker på, sier Line Fredheim og vil takke alle som hjalp til.

- Det var jo flere biler på gården min da jeg kom hjem enn det er på Rakkestad 17. mai. Brannmannskapet var flinke. Det kunne gått så mye verre, sier Fredheim.

Styrket naboskap

Det er på tide å få hverdagen til å gå som normalt igjen, men hendelsen virker fortsatt uvirkelig for Line og Kristine, selv om Kristine blir minnet på realiteten når hun beveger armene. De er vonde. Både en takknemlig griseeier og heltinnen lever i et slags vakuum, og vet ikke hvor lang tid det tar før de følelsemessig kommer ut av bobla. Men de har lært noe om seg selv og om naboskapet:

- En slik hendelse styrker samholdet i grenda, er de enige om.