Med albumet «The Brothel» dykker hun langt ned i det dunkle.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg liker det mørke, men det er noe vakkert ved det som er ekstremt, sier hun.

23-åringen sitter i lyseblå strikkekofte og drikker brus, og ser ut som en helt vanlig ung jente en formiddag på café. Men skinnet bedrar:

Sundfør kan trygt sies å regne som et av musikknorges virkelig store håp – og «The Brothel» en av utgivelsene i år som det knytter seg størst forventninger til.

Store forventninger

En liten oppsummering: For Susanne Sundførs selvtitulerte debutplate som kom i 2007 vanket det Spellemannspris. Året etter slapp hun den akustiske søsterskiven «Take One».

Første singel fra «The Brothel» ble mottatt med seksere på terningen. ByLarm-konserten i februar fikk sterke anmeldelser. Allerede nå later det til at anmelderne lar seg begeistre også for albumet, som fikk sin første toppkarakter helgen før det ble sluppet.

Men Susanne Sundfør hevder hun ikke har følt noe forventningspress i det hele tatt.

– Hadde jeg lagd en plate som lignet den første, ville jeg kanskje tenkt mer på det, sier hun enkelt og greit.

Og det har hun altså ikke gjort – så langt ifra. Albumet byr på låter som er uhyggelig vakre, som er skumle, med mørkere tekster og et lydbilde som er stort, bredt og dypt og der Sundførs særegne vokal spenner vidt. Hun har dessuten oppdaget elektronikken, noe som gir mange overraskelser.

Noe helt annet

– Jeg hadde behov for å gjøre noe helt annet. Da jeg slapp det første albumet var flere av låtene et par år gamle. Jeg hadde allerede begynt å tenke på en ny sound. Så inspirasjonskildene var helt annerledes; jeg hørte mye på Radiohead og på engelske Burial og hans harde, mørke musikk.

Hun snakker også om behovet for å jobbe med «helt nye folk». Som produsent for «The Brothel» kom Lars Horntveth inn. Han ble en ny inspirasjon gjennom sin måte å lage musikk lag på lag. Denne gangen ble mye av musikken til i studio. Susanne kom dit med et tema, en skisse, kanskje bare piano og vokal klar.

– Det å våge å prøve nye ting – selv om du feiler, gjør ikke noe, lærte jeg. Lydbildet ble kompakt, og det var uventet også for meg, sier hun.

Liker det direkte

Også samarbeidet med kunstneren Kristin Austreid betød sitt for hvordan platen utviklet seg. De to hadde et felles prosjekt, kalt nettopp for «The Brothel», med mål «å forene musikk og billedkunst fra en parallell verden».

– Jeg lagde låter, hun laget en installasjon. At jeg fikk noe visuelt ut av det jeg holdt på med, hadde mye å si, forklarer Susanne:

– Jeg hadde først tenkt å være konkret, beskrive ulike roller i bordellet, men gjennom samarbeidet med Kristin ble det mye mer abstrakt og fra en annen verden.

Hun karakteriserer «The Brothel» som «litt barnslig», fordi det musikalske uttrykket er så rett og på sak og enkelt å forstå.

– Jeg liker at musikken er direkte og snakker klart. (ANB)